Det blir sjelden blogging for tiden, og når jeg blogger blir det som oftest om tanker jeg går med - jeg tar nesten ingen bilder for tiden. (Bare på telefonen og instagram!).
I dag er temaet besteforeldre. Jeg mistet mine besteforeldre ganske tidlig. Min farfar var død lenge før jeg ble født, men bestemor var gift på nytt, så slik sett hadde jeg fire besteforeldre fra starten av. Så døde morfar da jeg var to, bestemor da jeg var fire, min stebestefar (som jeg bare så en gang etter bestemors død) da jeg var åtte, og mormor da jeg var 12. Mormor husker jeg i to "versjoner", en gammel men oppegående, og en syk og svekket.
Men jeg var så heldig at jeg hadde mange reservebesteforeldre. Min mor er attpåklatt, så på morssiden hadde og har jeg godt voksne onkler og tanter. De som kom nærmest å være reserve-besteforeldre var nok min mors eldste bror og konen hans (hun med broderiet), men de er borte nå begge to. Trist, men jeg har så utrolig mange gode minner.
Der jeg vokste opp var nesten alle naboene også en god del eldre enn foreldrene mine, så mange av naboene ble også reservebesteforeldre for meg. Jeg løp inn og ut av hagene deres, fikk være med å grave i jorda, var på besøk inne og lekte etc. Ser bare for meg at det var sommer og jeg løper inn og ut av hagene til naboene! Ikke hos alle naboene da, men de rett over veien var jo som ekstra onkel og tante/besteforeldre (mannen har jeg nevnt i dette blogginnlegget:
http://elisabethkras.blogspot.no/2013/03/trtt-sndag.html
) og de overfor dem igjen ble jeg godt kjent med da jeg lekte mye med barnebarnet deres da hun var på besøk, og de ble også veldig viktige for meg.
Jeg forstår nå som voksen at jeg har vært utrolig heldig - man hører om så mye rart, men det var aldri noen som ville meg noe annet enn godt! Jeg har bare gode minner om alle disse reservebesteforeldrene/onklene /tantene mine!
Og ikke minst så var det naboen ved siden av oss da. De var amerikanske og mannen jobbet i oljen. De har jeg også nevnt før i dette blogginnlegget:
http://elisabethkras.blogspot.no/2013/05/vinterhagen.html
Her gikk jeg ofte på besøk, og lekte skole på kjøkkenet og butikk på badet med nabodamen Oline. Vi klarte å kommunisere, selv om hun bare snakket litt norsk. Jeg var ca 9 år da de flyttet tilbake til USA. 4 ganger besøkte jeg dem der, med far da jeg var 12 år, alene som 23 og 25-åring og med gubben da han var min forlovede i 2004. De måtte jo "approve of him" spøkte de. Og hele tiden holdt vi kontakt via brev; julebrev og sommerbrev. Mange gode minner fra disse turene, og ikke minst ble jeg glad i det området de bodde i i Arizona.
For få år siden flyttet de tilbake til Texas, deres opprinnelige hjemstat, da mannen John led av Alzheimers ville de bo nærmere sønnen sin. John døde for noen år siden, og da var jeg svært bekymret for hvordan det ville gå med Oline - de hadde tross alt vært gift siden de var 16 og 17 år gamle! Men hun fant veien og gikk videre alene. Nå er hun 87 år gammel, og på tirsdag fikk jeg en telefon av henne. Hun ringte for å ta farvel. Den yngste sønnen som hjalp henne å ringe fortalte at hun bare har få dager igjen. Det var utrolig trist, men likevel godt. Hun hørte ikke meg så bra og jeg skjønte ikke alt hun sa, men likevel setter jeg sånn pris på at vi fikk denne siste kontakten.
De har alltid kalt meg sitt norske barnebarn, og det sa hun til meg på tirsdag også, og at hun tenkte på meg hver dag. Jeg kjenner tårene komme igjen, jeg er trist men også så glad for de minnene jeg har og ikke minst takknemlighet over å kjenne to så fantastiske mennesker som hun og mannen.
Selv om jeg mistet mine egne besteforeldre tidlig, har jeg vært utrolig heldig og hatt så mange flotte mennesker i livet mitt likevel.
