Søsken

I det siste har jeg tenk en del på dette med søsken. Jeg er jo enebarn selv, og så lenge jeg var liten/ungdom gjorde ikke det noen ting. Tror ikke jeg tenkte noe særlig over det. Men nå på mine voksne dager er det annerledes. Nå savner jeg å ha søsken.

Jeg leser facebook-oppdateringer fra en bekjent som er på storbytur en langweekend med sine to søstre. Hjertet synker littegrann. Tenk om jeg hadde hatt to søstre å reise på tur med. Besøkt hverandre, delt enhver sorg og glede over telefonen. Felles minner, felles foreldre. Få vært en støtte og hjelp om de trengte det.
Venninner, ja. Kusiner, ja. Men det blir ikke det samme. De har naturlig nok mye mer kontakt med sine søsken enn med meg.
Gubben har heller ikke stor familie. Han har kun en søster, som dessverre befinner seg langt unna oss, på mer enn en måte. Ofte har jeg ønsket at også han hadde flere søsken. Gjerne en bror, som kunne hatt en kone som kunne vært min "med-svigerinne" inn i familien. Men dette blir jo bare drømming.

Men så går tankene videre til mine tre sønner. Her ligger jo det kjempepotensialet. Og jeg vet at om jeg ikke klarer å lære dem noe annet, så skal jeg i hvert fall lære dem at familie er noe av det viktigste i livet, og at de må stå sammen og være gode brødre og venner for hverandre hele livet. Jeg ser dem leke, krangle, slåss og bli venner igjen. Jeg ser hvor glade de er i hverandre. Og jeg ønsker at de kan forbli det resten av livet. At de hvert fall skal ha hverandre, uansett hva som skjer. Jeg har allerede snakket litt med eldstemann om dette.

Og når de blir større ønsker jeg at de blir gode venner som støtter hverandre og har det gøy sammen. Og at de inkluderer og er snille mot hverandres koner og ser på dem som sine søstre. Ja, jeg skal til og med driste meg til å se for meg et langbord hvor en rynkete meg og en gråhåret gubbe skuer utover en flokk av sønner, svigerdøtre og barnebarn en gang i fremtiden. Det er lov å drømme - og det kan jo bli virkelighet hvis vi er heldige.