lørdag 12. april 2014

Om ytringsfrihet

Jeg hadde et lite hjertesukk på facebook for en stund siden: Hvordan står det til med ytringsfriheten i Norge?

Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og synes ikke at det står så bra til. Det man ser det lettest på er nivået på samfunnsdiskusjonene.

Jeg opplever det som at det finnes en politisk korrekt elite, sterkt representert via media, og er man enig med dem kan man si hva man vil, men sier man noe annet må en finne seg i å bli kalt de verste ting. I stedet for at det kunne blitt en nyansert debatt, og man kunne hatt respekt for hverandres synspunkter, opplever jeg det som at vi ikke har noen reell ytringsfrihet. Selvfølgelig kan man få lov å kalle noen for f.eks. idiot - det er jo også en del av ytringsfriheten - men en debatt på det nivået blir jeg ikke med på.

Kulturen i et samfunn endrer seg stadig, men kulturelle endringer skjer langsomt. Slik jeg opplever den politisk korrekte eliten, prøver den å presse på oss ganske store kulturendringer i et unaturlig raskt tempo. Det er nesten så jeg vil bruke ordet Propaganda om metoden de bruker for å innføre nye og politisk korrekte "sannheter" inn i vårt samfunn, sannheter som jeg tolker som svært kulturelt betinget og overhodet ikke vitenskapelige eller objektive sannheter. Ja jeg vurderte faktisk ordet Konspirasjon også, men nei, jeg skal jo ikke frike helt ut her.

Jeg er sterkt overbevist om at vi er mange på grasrotnivå som er radikalt uenige i de nye sannhetene til den politisk korrekte eliten, og hvis alle på grasrotnivå faktisk hadde brutt tausheten så hadde ikke den politisk korrekte eliten bare blitt overrasket, den hadde blitt sjokkert. Heldigvis finnes det de som ikke er redde for å gå imot eliten. Så får de heller tåle bombardementet av utskjelling som kommer etterpå. Og så blir de stille. I stedet for at de kunne fått en sjanse til å forklare seg på en saklig og rolig måte.

Og det er jo også nesten komisk hvordan man i TV-overførte debatter for eksempel, alltid klarer å finne noen skikkelig sære og/eller ekstreme typer til å representere de som ikke er enige med den politisk korrekte eliten.

Men jeg sitter jo selv og kjenner på at  - som trebarnsmor vil jeg ikke utsette familien for de reaksjoner som kanskje vil komme hvis jeg offentlig mener noe "upopulært".

Så derfor blir dette blogginnlegget uten konkrete eksempler - dessverre.