Pinlig!

Nå er jeg endelig ferdig med serien i fem bind av Ragnhild Magerøy. Når nornene spinner, Himmelen er gul, Nikolas, Kvassere enn sverdet og Baglerbispen
Den første boken skrev jeg en "anmeldelse" av tidligere, se: http://elisabethkras.blogspot.no/2014/02/fostring.html

Bok nr 2 i serien handlet også om Ingerid, men de tre siste bøkene handlet om en av sønnene hennes, biskop Nikolas Arnesson, som hun fikk i sitt fjerde ekteskap.

 

Disse bøkene handler om 1100-tallet og borgerkrigstiden i Norge. En tid som jeg synes fremdeles er pinlig å tenke på for oss, deres etterkommere. Kongsemner dukket opp fra hver en krok, og alle slåss om makten. Det tok dem utrolig lang tid å komme på at det var eldste sønn født i ekteskap som skulle ha rett til tronen.

 

Disse bøkene er for deg som liker å lese tungt, gammeldags språk, er ekstremt historieinteressert og liker kompliserte ættetavler hvor slekter er så til de grader innviklet i hverandre at man slå opp tusen ganger i de 4-5 forskjellige ættetavlene på de bakerste sidene i bøkene fordi man aldri husker hvem som var hvem igjen.

 

Altså, de helt rette bøkene for meg! Selv om jeg skal innrømme at det holdt hardt noen ganger. Jeg er utrolig imponert over forfatterinnens historiekunnskaper, og hun sier selv i etterordet (hvor hun har et helt annet språk enn i romanene) at hun har arbeidet med dette materialet i mange år, og forklarer at hun drar noen logiske slutninger selv om ikke alt er historisk bevist. Jeg satt jo også og googlet noen av disse personene og så at ættetavlene i Wikipedia ikke stemte helt overens med Magerøys.

 

Etter hvert som jeg leste måtte jeg også tenke over at selv hvor pinlig denne tiden er for oss etterkommere (de av oss som er historieinteressert nok til å vite at det har vært borgerkrig i Norge), så må det jo ha vært mer både pinlig, fryktelig og hjerteskjærende å ha levd i denne tiden. De må jo ha ønsket fred like mye som man gjør i dag.

 

I følge forfatterinnen er det her biskop Nikolas kommer inn og flere ganger bidrar til våpenhviler og enigheter. Hadde ikke Magerøy skrevet disse tre bøkene om ham ville jeg og mange andre ikke visst at det fantes en slik mann i Norge som trolig bidrog til at ikke borgerkrigen ble enda verre enn den ble.

 

Og jeg må også stille spørsmål ved hvorfor birkebeinerne og kong Sverre Sigurdsson har blitt så glorifisert i ettertiden, til og med i nasjonalsangen vår hvor det står så flott at "den høye Sverre talte Roma midt i mot". I bøkene til Magerøy blir Sverre fremstilt som en stormannsgal, latterlig figur. Han var egentlig prest, men fant ut på et tidspunkt at han heller ville bli konge, og påstod at han var sønn av Sigurd Munn. Ingen historikere tror at dette stemmer i dag, og ingen trodde det den gangen heller. "Svikerpresten" ble han kalt. Men de hadde ikke DNA-test den gangen.

 

At han ble bannlyst av paven i Roma for å røve tronen fra den rettmessige kongen er ikke noe vi trenger å synge stolt om i nasjonalsangen synes jeg. Hadde han ikke gjort dette ville mye krig vært unngått. Det var de som var på hans side som ble kalt birkebeinere, og motstanderne deres ble kalt baglere, og det meste av borgerkrigen foregikk mellom disse to grupperingene, selv om det også dukket opp andre grupperinger - en påstått sønn av en eller annen konge samlet folk om seg og laget en ny opprørsgruppe.

 

Man kan forstå fordelene med konstitusjonelt monarki når man leser dette!

 

Uansett, en flott leseropplevelse har det vært! Man kommer jo inn i både historien og språket etter hvert, og det har vært veldig gripende og rørende til tider.