Er vi fruer frustrerte?

Det er en dame på mitt hjemsted som har blitt et slags ideal for meg. Hjemmeværende med mange barn, slank, pen, strikker smilende mens barna leker. Det er det jeg VET.

Jeg ser for meg at hun står hvitkledt og smilende baker boller på et ryddig kjøkken mens resten av huset dufter grønnsåpe.  Men dette kan jo være helt feil. Jeg kjenner henne jo ikke, bare av utseende. Kanskje har de gamle brune møbler, skitt og rot overalt, og kanskje kan hun ikke bake og lage mat i det hele tatt. Det er altså bare i mitt hode at hun er "perfekt".

(bildet er lånt)

 

Selv om jeg en gang så henne utføre en helt perfekt lukeparkering i en luke som var omtrent like lang som bilen hennes. Det var bare det som manglet, tenkte jeg. For er det noe jeg ikke kan så er det å lukeparkere. Hvis jeg prøver havner jeg som regel på skrå langt uti grøfta.

Hvis noen som bor i nærheten av meg leser dette og skjønner hvem jeg tenker på, så må jeg bare understreke at dette ikke er noe vondt ment, som sagt kjenner jeg henne ikke, og det er kun i mitt hode hun er et ideal. Og det er jo ikke noe galt i å la seg inspirere og motivere av noen.

Samtidig tenker jeg på om det ikke er litt typisk oss damer å alltid sammenligne oss med noen andre og tenke at vi selv ikke strekker til. Selv gjør jeg så godt jeg kan. Jeg vet at ingenting i denne verden er perfekt, men jeg vil alltid prøve å gjøre ting så nær opptil perfekt som mulig. Men samtidig er jeg ganske så avslappet. Energinivået varierer jo også hos oss vanlige dødelige.

Jeg prøver å være en god husmor, og der forbedrer jeg meg stadig vekk, tror jeg, og god mor, kone, venn etc. Men det skal være sikkert at jeg som mor ikke alltid er like tålmodig og pedagogisk, og som person i hvert fall ikke noe særlig smilende. Selv om jeg har det bra.

Men jeg vet jo ikke noe om hvordan jeg blir oppfattet utenfra. På mange forskjellige måter sikkert. Det slo meg plutselig at kanskje noen oppfatter meg som et ideal også. "Hun med de tre viltre guttene, hjemmeværende, rød barnevogn". Kanskje noen har lest bloggen og tenker "oj, hun planter tomater, broderer, trener og blogger, hvordan får hun tid til det?"

Kanskje jeg inspirerer noen, kanskje jeg irriterer vettet av noen. Det siste er ikke meningen. Jeg vil gjerne inspirere, fordi jeg føler jeg har mye å tilby. Men det er jo ikke alltid folk vil ha det en har å tilby. Som det ble sagt på den familiegudstjenesten vi var på nettopp: Det er ikke alltid folk vil ha det vi ønsker å dele. Der innrømmer jeg at jeg har et forbedringspotensial; slutte å bli lei fordi folk ikke vil ha det jeg har å tilby.

Bare så det er sagt: For 3-4 år siden var det HELT utenkelig at jeg skulle begynne å dyrke tomater og brodere. Håndarbeid var jo blant mine verste fag på skolen. Hadde lyst å begynne og blogge, men trodde aldri at jeg skulle få tid til det. Nå har jeg ett barn mer enn jeg hadde da, men NÅ har jeg tid. Hvordan kan dette ha seg? Det har å gjøre med inspirasjon og motivasjon. Pluss energi. Energinivået er høyere. Og når det gjelder håndarbeid var det den store inspirasjonen som kom over meg.

Vår kjære Marianne på Hamar dyrker tomater hvert år, selvfølgelig er jeg inspirert av henne. Hun er jo også så nært opptil forrige generasjons perfekte husmorideal som det går an å komme. Før ble jeg satt ut av dette, men nå blir jeg inspirert. Men til og med hun har måttet legge håndarbeidet på hylla (midlertidig går jeg ut fra!) nå som hun har blitt firebarnsmor.

Har man mye man ønsker å gjøre må man prioritere hardt og ha en veldig strukturert hverdag, det innrømmer jeg. Min "idealblogger" - en barselvenninne jeg hadde i Oslo da jeg hadde fått eldstemann - sa en gang at man får mer energi jo mer en gjør. Av og til syns jeg det stemmer, andre ganger ikke. Men hun blogger ikke lenger! Likevel er hun min inspirasjon når det gjelder blogging!

Har jeg en rød tråd her? Hva er det jeg ønsker å si? Jeg tror jeg prøver å si at med misunnelse og selvdestruktive tanker kommer vi ingen vei, men kan vi la oss inspirere av hverandre og stå for de valgene vi tar og den personen vi er, så har vi et godt hverdagsfundament.